Holocaust

af A.I.Bru

Oslo, 1979

Løgnen går herlig staset,

sannheten arm og laset.

Henrik Wergeland.

Da den annen verdenskrig var slutt, holdt president Truman en tale i amerikansk radio og sa bl.a.: "Dette er en seier for demokratiet."

Det var sikkert mange som la en forjettelse i de ordene. Fire år tidligere hadde nemlig president Roosevelt og Churchill gjennem Atlanterhavsdeklarasjonen tilkjennegitt hvorfor krigen blev ført og målet med den. I erklæringens § 6 heter det:

"Etter nazityranniets endelige utslettelse håper de å se virkeliggjort en fred som tillater alle nasjoner å bo trygt innenfor sine egne landegrenser, og som gir alle mennesker i alle land sikkerhet for at de kan leve sitt liv uten frykt."

Når vi nå 34 år senere (skrevet 1979, red.), ser tilbake og minnes Trumans ord om denne demokratiets seier, får vi en beklemmende følelse av hvor lite denne seier har vært til gavn for menneskeheten. Og håpet i Atlanterhavsdeklarasjonen er gjort grundig til skamme for millioner av mennesker.

De 34 årene har bragt verden en uendelighet av kriger, borgerkriger, oppstander og kupp. Det er nok å nevne de langvarige krigene i Korea, Vietnam og Palestina, borgerkriger og kupp i de fleste afrikanske land, oppstander i Tsjekkoslovakia, Ungarn, Polen og Østtyskland, omveltninger i Pakistan, Bangladesh, Iran og Etiopia, uro, terror og konsentrasjonsleirer i Nordirland. Det har neppe vært en eneste dags fred i alle disse årene. I tillegg til alt dette har vi fått terrorhandlinger, kidnappinger og flykaprinqer som verden aldri har sett maken til. Forutsetningen for en bedre og tryggere verden, ( s.2) som blev utformet i Atlanterhavsdeklarasjonen ved formuleringen "nazityranniets endelige utslettelse", blev fullbyrdet ved Tysklands fullstendige nederlag, dets besettelse og den tyske befolknings "denazifisering" (les hjernevask). Men hvor blev det av freden og den tryggheten uten frykt som blev forespeilet oss?

Hvad er så grunnen til denne sørgelige utviklingen? Det er det som dette lille skrift skal forsøke å gi et svar på.

Man skulle tro at etter en så lang og blodig krig, ville gleden over at det hele var over, være så stor og ekte at det blev gått inn for fred og fordragelighet.

Tenk om man hadde sagt som så: "Nå er dette sørgelige kapittel over, nå vil vi forsøke å finne ut hvorfor det skjedde, for å lære av det, så slikt ikke gjentar seg! Alle impliserte kunne så få forklare seg uten å ha straffetrusselen hengende over seg. Da ville man ha kommet den historiske sannhet så nær som det var mulig å komme.

Men det skulle desverre vise seg at man ikke var innstillt på fred. Krigen skulle fortsette. De mange gyldne løfter, som blev gitt av dem som omsider blev seierherrer i den annen verdenskrig, endte med krig, uro og lidelser for millioner av mennesker som lengtet etter fred. Trusselen om den tredje verdenskrig har hele tiden hengt over verden som en truende mare, mens alle "store" stats- og vitenskaps menn gjør sitt ytterste for å gjøre våbnene enda mer ødeleggende.

Dette viser at krig ikke bringer noen løsning på konflikter mellem nasjonene, men tvertimot skaper nye. Krigens vesen er heller ikke egnet til å skape en fredelig atmosfære. Den opphissende krigspropaganda skulle også denne gang (s.3) bære frukter. Etter samme mønster blev det, i alle av krigen berørte land, satt igang storstilte forfølgelser og trakasserier, ikke bare overfor dem som hadde vært med i krigen på den tapende parts side, men også overfor folk som ikke hadde vært villige til å være med i krigshylet, eller hadde hatt det minste med krigen å gjøre. Det var ikke fredens time som var kommet, men hevnens. Nå skulle byttet deles, nå gjaldt det å sikre seg maktposisjoner.

I strid med all vanlig rett blev det satt iscene såkalte rettssaker etter lover som var laget for formålet, så det skulle se ut som vanlige rettssaker.

De kjempemessige rettssakene kunne fullt ut måle seg med de beryktede Moskvaprosessene fra mellemkrigstiden. Den høieste statsanklageren fra Moskvaprosessene, Vysjinski, var også med. Bare dette burde gi grunn til ettertanke. Det var i realiteten en godtagelse av prinsippene fra Moskvasakene, som Vesten altid, både før og etterpå, har tatt avstand fra.

I Tyskland holder dette fremdeles på. I disse dager er det vedtatt en ny lov i Tyskland, som gjør det mulig å fortsette med dette helt til den siste tysker fra den annen verdenskrig har vandret til sine fedre. Har noe lignende tidligere forekommet i verdenshistorien? I såfall må det være i hekseprosessenes tid.

Tiltross for den store risiko det har vært forbundet med å ta til motmæle mot denne etterkrigsjustis, er det enkelte personer som har våget skinnet, undersøkt forholdene og utgitt bøker og andre skrifter som har avdekket skandaløse forhold. Ingen av disse skrifter er oversatt til norsk, og det er grunnen til at utgiveren av dette hefte vil gjøre norske interesserte delaktig i noe av det som har foregått, og som ikke har vært så almindelig kjent (s.4) her hjemme. Emnet er imidlertid så omfattende at det bare lar seg gjøre å trekke fram noe av det som skiller seg særlig ut.

Amerikaneren Arthur R. Butz, professor ved universitetet i Evanston, Illinois, har foretatt en grundig undersøkelse av forholdene i Europa etter krigen og har utgitt en bok, "The Hoax of the twentieth Zentury", om sine studier av de største rettssakene mot tyskere etter krigen og forholdene i konsentrasjonsleirene. Han skriver at han, som de fleste amerikanere, hadde oppfattet tyskerne som særdeles grusomme under den annen verdenskrig, men etter å ha lest en del "revisjonistisk" litteratur, begynte han så smått å tvile på ektheten av noen av de grusomheter som tyskerne skulle ha begått. Men han oppdaget også etter hvert at seierherrene, både under og etter krigen, hadde gjort seg skyldige i grusomme forbrytelser. Dette utelukker selvfølgelig ikke muligheten av at tyskerne kan ha vært like grusomme, men han sier allerede i forordet at en omhyggelig vitenskapelig undersøkelse klargjør at det aldri har forekommet at tyskerne har laget lampeskjermer av menneskehud. Han nevner forøvrig verdenspressens enorme makt og "den upartiske og universelle kirkes" holdning.

TRIBUNALENE.

Seiersmaktene kunne henholde seg til "de alment bekjente kjennsgjerninger", som de ganske enkelt hadde satt ut i livet ved London-protokollen av 8/8 -1945, og det av dem innsatte militærtribunal, som var bundet av disse bestemmelser, og hvis avgjørelser ikke kunne ankes. Den amerikanske dommer Francis Biddle hadde allerede på Jalta-konferansen forfattet en uttalelse hvori det het: "De høieste tyske ledere (s.5) er vel kjent, og det vil ikke volde noen vanskeligheter å bevise deres skyld. "Den russiske dommer Nikitschenko uttalte seg enda tydeligere før prosessen:

"Vi beskjeftiger oss her med hovedkrigsforbryterne, og de er allerede dømt." (Eugene Davidson: "The Trial of the Germans".)

Det er helt uvanlig at dommerne uttaler seg på forhånd om den dom de skal felle, men Nürnbergtribunalet var heller ingen vanlig domstol. Forøvrig hadde Nikitschenko helt rett. Dommene var allerede avsagt. Det var bare det formelle som gjensto.

Amerikaneren Bernay, som var en av hovedmennene bak iscenesettelsen av prosessene, sa til amerikanske aviser og forleggere i 1945:

"Når vi først en gang har bestemt at SS er en kriminell organisasjon, og at et medlemskap er kriminelt, vil vi med et slag snappe et betydelig større antall forbrytere."

(N.Y.Times 21/6 1945, 6/12 1945, New Yorker, 17/11 1945.)

Dette tilsvarer det som blev gjort i Norge da medlemskap i NS (National Samling, som forfatteren aldrig var medlem af, red.) blev erklært straffbart.

Bernay sa videre til avisene:

"Vi er Tysklands regjering i vår sone, derfor kan det ikke finnes noe rettssystem uten vår godkjennelse. Vi er loven. Hvis vi ville, kunne vi trekke tyskere for retten for forbrytelser som ligger 20, 30 eller 40 år tilbake i tiden."

Dette var altså rettsgrunnlaget som det blev bygget på. Det taler for seg selv.

Den første prosess som blev ført var mot lederne av Bergen-Belsen leiren høsten 1945. Den foregikk i engelsk regi. Det blev brukt tortur i en slik grad at flere av fangene ba om å få dø.

(Montgomery Belgion: "Victors Justice".)

(s.6) I Nürnbergprosessen, selve hovedarenaen, hvor de øverste tyske lederne skulle dømmes, blev det gått penere fram. De anklagede i Nürnberg var for prominente til å bli torturert, mener Butz. En unntagelse var Julius Streicher, som beklaget seg over at han hadde blitt slått av negersoldater. Etter oppfordring fra anklageren, Jackson, blev dette strøket i aktene, da retten ellers måtte ha foretatt en undersøkelse av forholdet. Så enkelt kunne altså tribunalet avvise denne alvorlige beskyldningen.

Domstolen var bundet av Londonstatuttet av 8/8 1945, som med sine "engangs-midlertidige" nye "folkerettsregler" hadde fastslått som anerkjente kjennsgjerninger de tyske lederes absolutte skyld! De andre tribunalene var bundet av den høieste domstols avgjørelser.

Nürnbergdomstolens avgjørelser - om invasjoner, aggresjoner, angrepskriger, forbrytelser, brutalitet eller forbrytelser mot menneskeheten, om de er planlagt eller begått, skal være bindende for de øvrige domstolene, og kan ikke ankes. Av dette framgår det klart at dommene egentlig var avsagt i London, man kan sogar si så tidlig som ved Moskvaerklæringen av 30. oktober 1943.

Ved Nürnbergprosessen skjedde imidlertid enkelte bemerkelsesverdige ting som er verd å ta med. De tyske lederne blev opprindelig tiltalt for mordet på flere tusen polske offiserer i Katynskogen ved Smolensk. Disse offiserene var blitt tatt tilfange av russerne ved Polens deling mellem Tyskland og Sovjetrusland i 1939 og drept av russerne.

For uinnviede er det nødvendig å gjøre oppmerksom på hvad som videre skjedde: Da tyskerne rykket inn gjennem Sovjetrusland, fant de i Katynskogen massegraver med flere tusen polske offiserer som var blitt skutt med nakkeskudd (s.7) og begravet i massegraver. Da dette blev kunngjort av tyskerne, meldte den polske forsvarsminister i exilregjeringen i London at Det Internasjonale Røde Kors (IRC) ville bli anmodet om å sende en undersøkelseskommisjon til stedet for å granske forholdet. Dette blev støttet av tyskerne, men russerne satte seg imot og brøt de diplomatiske forbindelsene med den polske exilregjeringen. Pågrunn av den russiske motstand vegret IRC seg for å være med. Men da lot tyskerne gravene framvise for de polske politiske partiene, en del utenlandske korrespondenter, tyske journalister og britiske og amerikanske krigsfanger, så de kunne danne seg en mening om forholdet. En teknisk avdeling av Det Polske Røde Kors og en internasjonal ekspertkomite av rettsmedisinere inspiserte derpå gravene. Denne kommisjonen avla en beretning som gikk ut på at det var sikkert bevis for at drapene var begått før krigsutbruddet mellem Sovjetrusland og Tyskland, altså av russerne.

Når de tyske lederne blev anklaget for denne udåd, førte russerne en bulgarsk professor, Markov, som vitne. Markov var blant undertegnerne av protokollen som hadde fastslått russernes skyld. I mellemtiden hadde russerne besatt Bulgaria, og Markov hadde skiftet mening. Han forklarte for Nürnbergdomstolen at han var blitt skremt av tyskerne til å undertegne protokollen. Da søkte Gørings forsvarer å få formannen for kommisjonen, den sveitsiske professor Naville som vitne. Men også Naville vegret seg. Dette blev for meget, selv for Nürnbergdomstolen. Tiltalepunktet blev i all stillhet trukket tilbake.

Dette viser at det ikke er så vanskelig å få vitner til å forklare seg etter maktens ønske, og at selv en representant for IRC nødig ville vitne til makthavernes ugunst. Naville forsto (s.8) selvfølgelig hvor farlig det kunne være på det daværende tidspunkt, samtidig som han ikke ønsket å vitne mot sin overbevisning.

Det var ikke bare russerne som var frampå med falske anklager. Også vestmaktene kunne kunsten. Som en illustrasjon på dette kan det henvises til Aftenposten av 7. januar 1977: Gøring, Ribbentrop, Räder og Keitel var tiltalt for angrepet på Norge. De protesterte, idet de hevdet at engelskmennene var like skyldige i det. Tyskerne hadde under erobringen av Frankrike funnet papirer som beviste at engelskmennene var iferd med å besette flere støttepunkter i Norge, men at tyskerne bare var kommet i forkjøpet. Den britiske delegasjonen ved domstolen henvendte seg da til den britiske regjeringen og ba om hjelp i denne kinkige situasjonen. I de britiske departementer blev det satt igang en iherdig leting etter papirer som kunne tilbakevise nazistenes påstand, men forgjeves. Man fant tvertimot et notat fra en kabinettsekretær som bekreftet at nazistenes påstand var riktig!

Da det britiske admiralitet senere fikk offisiell henvendelse direkte fra domstolen,, om a legge fram krigsplanene, blev dette avslått av "tekniske grunner". Et brev fra utenriksminister Bevin til de britiske anklagerne i Nürnberg bekrefter at statsminister Attlee personlig sa seg enig i avslaget, tiltross for "det uheldige lys" Storbritania ville komme i. Hermed slutter Aftenpostens beretning om de frigitte engelske dokumentene.

Den engelske regjeringen nektet altså å utlevere dokumenter som beviste at anklagene var uriktige, for så 30 år senere å offentliggjøre dem. Dette beviser humbugen ved etterkrigsjustisen. Men det får ingen følger. Atter kan det forsvares med: "Right or wrong, my country." (s.9) I Dachau foregikk prosessene mot lederne av konsentrasjonsleirene i Dachau, Buchenwald og Flossenburg, dessuten den såkalte Malmédyprosessen mot soldater som hadde vært med i gjennembruddet av de amerikanske linjer under Ardenneroffensiven i desember 1944. Denne saken betegner Butz som en av de mest beskjemmende i Amerikas historie.

Hele repetoaret av tredjegradsforhør blev benyttet i Dachau, skriver Butz, voldsomme slag og spark, så kjønnsorganene blev ødelagt i 137 tilfelder. En rekke pinsler regnes opp, slike som avisene har fortalt oss at tyskerne skal ha benyttet seg av. Blev det ønskede resultat ikke oppnådd, grep man til andre midler, som å true med å utlevere fangen til russerne, eller å ta fra fangens familie rasjoneringskortene. Hjalp heller ikke det, kunne det settes iscene fingerte rettssaker. Franskmannen Maurice Bardeche har skrevet en bok om disse arrangementene, som beskrives slik:

"Amerikanerne forestillte seg at de kunne få noe ut av SS-mennene ved å øve press - det var nesten bare unge folk de hadde hånd om - Derpå torturerte de dem, og den senere undersøkelse kunne berette at 68 av 70 forhørte hadde fått kjønnsorganene ødelagt. Bortsett fra talløse brukne kjeveben, brudd på hodeskallen, brukne nøkleben, avrevne negler og mindre enkeltheter, var mennene fremdeles syke. Forhørene var resultatløse.

Da gikk man fram på følgende vis: Politimennene arrangerte nå en skinn-rettssak omkring et svartdrapert bord som bare var opplyst av stearinlys, og hvortil de anklagede blev ledet, lenket og med en oppstoppt hette på hodet. Denne rett avsa 70 dødsdommer, og bekjentgjorde for de dømte at de skulle henrettes innen 24 timer. Mange av dem var bare (s.10) 18 år gamle eller enda yngre. Den påfølgende natt fikk de dømte besøk av politimenn, som utga seg for dommere eller statsadvokater. Andre hadde forkledt seg som prester. Man trøstet dem og forberedte dem til døden. Men deretter antydet man at man var tilbøielige til å omgjøre straffen, hvis de ville undertegne en forklaring, som man ville diktere dem, og i hvilken de beskyldte visse av sine kamerater. Mange undertegnet. På dette viset kom man til dokumenter. Få uker senere blev de stillt for den virkelige rett, og på denne måten kunne anklagen avsi 50 dødsdomner, som i prektig form var begrunnet med de tydeligste angivelser og fullstendigste skildringer. "

(Maurice Bardéche: "Nürnberg oder die Falschmünzer".)

En 17-årig fange, som ved en slik "tilståelse" hadde styrtet sine kamerater ut i ulykken, tok noen timer senere livet av seg. En amerikansk jurist blandet seg inn, og det resulterte i en undersøkelse. Undersøkelsen blev ledet av senator Baldwin. En rettsreporter fortalte til ham at forholdene hadde gått så hardt inn på ham at han hadde kvittet seg med jobben. En amerikansk dommer, Gorden, innrømmet overfor komiteen at det kanskje hadde vært noen beklagelige "kumpaner", men han unnskyldte seg med at de ikke hadde hatt tyskkyndige jurister eller sakkyndige tolker. Dette hadde tvunget dem til å tilkalle "noen av de tyske flyktninger". (N.Y. Times 5/3 1949, 30/4 1949, 6/9 1949, 7/9 1949, 8/9 1949.)

Disse hendelsene vakte oppsikt i hele 1949, skriver Butz. Alt dette var til ingen nytte. "krigsforbryterne"var forlengst hengt.

Under prosessene blev det satt opp lange lister over anklagede. Bestemte forbrytelser, (s.11) begått av bestemte personer, på bestemte steder, til bestemte tider, var ikke nødvendig. Vitneutsagn fra folk som ingen kjente, blev godtatt som bevis. At noen hadde hørt at det var blitt sagt, (hearsay) var også tilstrekkelig som bevis. Det blev ikke sørget for sakkyndige tolker hverken under avhørene eller under prosessene. De anklagede hadde ingen mulighet til å få innkalt vitner til sitt forsvar. En sammenslutning, som kalte seg foreningen av forfulgte ofre for naziregimet, nektet tidligere fanger fra konsentrasjonsleirene å være forsvarsvitner. Terroren var så voldsom at de som visste noe, ikke våget seg fram av frykt for selv å havne på tiltalebenken. Hvor farlig det kunne være, viste seg så sent som under Auschwitz prosessen i 1963-65. Vitnet Bernhard Walter blev arrestert etter sitt vitneprov. Han slapp først ut etter å ha endret sin forklaring!

(Langbein: "Der Auschwitzprosesz".)

Under de rådende forhold er det ikke å undres over at det kunne inntreffe episoder som var av så komisk art at man ikke skulle tro at noe slikt kunne inntreffe i en rettssal. Den amerikanske anklager Kirschbaum innkalte en viss Einstein (ikke å forveksle med den kjente vitenskapsmann) som vitne på at anklagede, Menzel, hadde drept Einsteins bror. Menzel var imidlertid så heldig at han kunne bevise at den "drepte" fremdeles var i live og i beste velgående. Han pekte på ham der han satt i rettssalen! Kirschbaum blev overrasket, og det er vel ikke noe å si på. Men han blev også så sint at han ropte ut:

"Hvordan kan vi få bragt dette svin til galgen, nar du er så tåpelig at du tar med deg bror din i rettssalen?"

(Freda Utley: "Kostspielige Rache".)

Dette var ikke noe enestående tilfelde. Fra (s.12) Auschwitzprosessen heter det i domspremissene: ..."Foruten noen få og ikke særlig fruktbare dokumenter, som står til rettens rådighet ved rekonstruksjonen av gjerningen, står nesten utelukkende vitneutsagn. Erfaringen i kriminologien er at vitneutsagn ikke hører til de beste bevismidler... Man har for noen uker siden kunnet lese i avisene at et medlem av KL-leiren Buchenwald blev dømt for et mord på en fange som idag er fastslått å væ re i live."

(Bernd Naumann: "Auschwitz".)

Selv om retten var klar over det usikre ved vitneutsagn, later det til at det blev gjort iherdige forsøk på å friske opp i hukommelsen foran Auschwitzprosessen i Frankfurt:

"Den Internasjonale Auschwitzkomite hadde på den tid slått opp sitt hovedkvarter i Frankfurt og utgitt informasjonsblad over de "angivelig" rystende forholdene som hadde vært der. Disse "informasjonsbladene" hadde vitnene fått lest før de møtte i retten. Det var også en utstilling med billeder av de anklagede. En "leirkomite" var i virksomhet, og fra generalstatsadvokat Bauer og overborgermesteren i Frankfurt er det blitt kjent at vitnene hadde mottatt åpne eller skjulte forslag av forskjellig slag."

(Hans Laternser: "Die andere Seite im Auschwitz-prozesz".)

Aviser og andre publikasjoner lå heller ikke på latsiden for å spre "opplysninger". Fra Emil Aretz "Hexen-Einmal-Eins einer Lüge" gjengis en karakteristisk "tilståelse", som skulle være behjelpelig med å overbevise om den tyske skyld. Kilden kunne riktignok gi grunn til en liten mistanke, men menneskene regnes som dumme, og da har det sin virkning. Denne syndsbekjendelsen kommer fra en Feldwebel som sier at (s.13) han i 1943 var med på å transportere 1800 jøder fra Auschwitz til Kaufering.Transporten tok 5 dager, og det eneste som fangene fikk på reisen var litt varmt vann. Ved framkomsten var 30 eller 40 døde. Han tok så livet av 17 til, fordi de ikke ville arbeide. I Neuengamme avlivet han 40 til av samme grunn. Der var det gasskammer, men han benyttet seg ikke av det. I Dachau gjorde han ut med 200 av forskjellige grunner. Han brente alle likene, men han var ikke sikker på om alle var døde på forhånd.

Tilslutt skriver han:

"Den gang var jeg meg fullt bevisst den forbrytelse jeg begikk. Jeg vet hvad jeg fortjener: Døden."

Aretz bemerker til dette, at det for det første aldri har vært gasskammer i Neuengamme, og dernest hadde en Feldwebel aldri noe å gjøre i KS-leirene. En Feldwebel hørte til Wehrmacht. Ikke alle historier blev like godt laget den gang heller.

Kilden var: Süddeutsche Mitteilungen fra 28/7-1945, utgiver: Den amerikanske 12. Hærgruppe.

Så en liten "solskinnshistorie":

Under et forhør har den 15-årige sønn av den tidligere kommandant i Mauthausen forklart: "Til min fødselsdag stillte min far 40 fanger til min rådighet, for at jeg skulle lære meg å skyte. Jeg skjøt til alle lå døde på marken. Ellers kan jeg ikke si annet om min far."

(Neue Zeitung, 8/11 1945.)

Det er vel ganske naturlig at verden er blitt som den er med terror og vold, når ikke avisene holder seg for gode til å servere røverhistorier som denne.

Butz sammenligner "krigsforbryter-prosessene" med hekseprosessene i middelalderen. I begge tilfelder blev det opparbeidet en stemning som (s.14) påvirket fantasi og følelser, og det blev operert med store tall og de utroligste beskyldninger, som f.eks. at heksene hadde sexuellt samkvem med djevelen. En beskrivelse av heksebålene lyder slik:

På et skafott står de dømte hekser, en ussel hop. På et annet massen av benådigede. Den angrende heltinde, hvis tilståelse blir lest opp, trer fram. Så vildt og usannsynlig det enn måtte være. På sabbatten åt de opphakkede barn og for annen gang døde troll som var hentet ut av gravene. Tusser danset og snakket, klaget forelsket over deres livsledsagerinders uvennlighet og hentet djevelen for å skjelle dem ut. Djevelen ledsaget heksene hjem med stor høflighet og lyste for dem på veien med et udøpt barns flammende arm.

(Jules Michelet: "Satanism and Witchcraft".)

Typisk for disse prosessene var den vekt som blev lagt på det skuemessige, det teatralske. Det hele var et ledd i den såkalte denazifiseringen. Det var nazismen som skulle diskrediteres, og store skoleklasser blev transportert til rettssalene. Skolebarna skulle få se sine fedres misgjerninger i bengalsk belysning og i de høitideligste former. I stil med dette foregikk heller ikke Auschwitzprosessen i det vanlige rettslokale, men var symptomatisk henlagt til Frankfurts nye store teater med retten plasert oppe på scenen!

Som tidligere nevnt, blev det gjort de største forberedelser for å få anklagernes vitner til å møte fram. Et slikt vitnes godtgjørelse kunne se ut som dette:

Tapt arbeidsfortjeneste:

7 dagers reise

4 dagers forhør på forhånd

3 dagers passformaliteter

14 x 59,40 DM 831,60 DM

Øvrige utgifter 453,50 DM

Tilsammen 1285,10 DM.

Før Auschwitzprosessen blev vitnene "informert" av den kormunistiske forening av forfulgte ofre for naziregimet.

(Hans Laternser: "Die andere Seite im AuschwitzProzesz".)

Fullt så enkelt var det ikke for vitner som kunne tenkes å ha noe å si til forsvar for den anklagede. Følgende meddelelse fra militærregjeringen i Hannover tyder på det:

Omsorgsstedet for tidligere KS-tilhørende i Rheydt kunngjør fratagelse av understøttelse til forutsette vitner til Buchenwaldprosessen , som har en eller annen forklaring til fordel for SS-vaktmannskapene.

(Abendpost, 5/6 1947.)

Den tidligere ansatte ved Dachau-tribunalet, v. Posern, berettet om den rolle som de såkalte yrkesvitner spilte:

De rekruttertes tildels fra kriminelt belastede tyske elementer, tildels fra jødiske DP leirer Linz-Bindermichel, Feldafing, St. Ottilien, Landsberg og jugoslaverleiren Linz-Asten. Særlig under ledelse av den tidligere jugoslaviske generalstabsmajor Miladino blev vitner, som var utstyrt med falske papirer, sendt fra den jugoslaviske leiren til Dachau for å vitne. Etter tilbakekomsten dukket de opp under sine virkelige navn og unndro seg enhver rettsforfølgelse.

(Father Reichenberg: "Europa in Trümmern".)

Den amerikanske fengselspsykolog Kelley ga ut en bok om sine erfaringer fra Nürnberg i 1947. Om Gøring skriver han bl. a.:

"Han bar sitt lange fengselsopphold med ro i den sterke overbevisning at han skulle kunne nedkjempe anklagerne med deres egne våben.(s.16) Hans frivillige død blev utført elegant, noe som tyskerne i kommende tider vil komme til å beundre. Historien vil bekrefte at Gøring blev den endelige seierherre, tiltross for at han blev dømt av en høi alliert domstol."

(Douglas M. Kelley: "22 Cells in Nuremberg".)

Sjefen for Dachaus forvaltningsavdeling for "krigsforbrytere", oberst Rosenfeld, som fratrådte sin stilling i 1948, blev spurt av noen journalister, om det var noe sant i ryktene om skinn-rettssakene, og han svarte:

"Selvfølgelig! Hvordan skulle vi ellers ha fått disse fuglene til å synge? Det var et knep og virket vidunderlig!

(Freda Utley: "Kostspielige Rache", N.Y.Times 31/10 1948, Chicago Tribune, 30/4 1948, 13-14 17/2 1949.)

Det var selvfølgelig ikke til å unngå at det blant de amerikanske medarbeiderne fantes enkelte som syntes at det blev vel meget som var mer enn tvilsomt ved denne rettergangen. Den amerikanske jurist Donough, som hadde opptrått både som anklager og som forsvarer, og som også hadde hatt med benådninger å gjøre, skrev i 1948 i New York Times og beklaget seg over at rettergangen ikke hadde noe rettslig grunnlag. Han skrev bl. a.:

Det må vere en vilkårlig (high-handed) prosedyre å gå ut fra at en mann som er innkalt til militærtjeneste på forhånd skal kunne ha visst at en eller annen handling var ulovlig når selv de internasjonale autoriteter ikke var klare over om handlingen var lovlig eller ulovlig, eller hadde definert forholdet. (New York Times 1948.)

Dette er et nytt eksempel på at etterkrigsjustisen var samordnet i de forskjellige land. Også NS-folk skulle vite at NS var ulovlig, selv om 4 høiesterettsdommere ikke visste det. (s.17)

Den amerikanske dommer Charles F. Wennerstrum hadde ikke mange lovord om forholdene ved tribunalene:

Hvis jeg for 7 måneder siden hadde visst det jeg nå vet, hadde jeg ikke kommet hit. Det er klart at seierherren i en krig ikke er den egnede dommer om skyld i krigsforbrytelser De bekjentgjorde høie idealer som begrunnelse for opprettelsen av disse tribunaler var ikke overbevisende. Anklagen har ikke voktet seg for å sette hevnlyst foran objektivitet.... Den har sviktet... Hele atmosfæren her er usunn.. Språkvitenskapsmenn hadde vært nødvendig... Lovgivere, jurister, tolker og etterforskere, som først for få år siden var blitt amerikanske statsborgere, og hvis grunnanskuelse var bygget på hatmentalitet, og som var forutinntatt overfor Europa, var blitt tilsatt. Tribunalene hadde til oppgave å overbevise det tyske folk om deres lederes skyld. Men de overbeviste tyskerne bare om at deres ledere hadde tapt en krig mot hensynsløse erobrere.

(Chicago Tribune, 23-24-25-26-28-29/2 1948, N.Y. Times, 23/2, 25/2, 29/2, 10/3 1948.)

ANDRE UTTALELSER:

Feltmarskalk Montgomery, England:

Nürnbergprosessene har gjort enhver tapt krig til en forbrytelse.

Kong Ibn Saud av Arabia:

Nürnbergprosessen er en hevnakt fra jødene.

Den engelske journalist Douglas Reed:

Av to likeverdige parter satt den ene over den andre i retten. Skal dette være retningsgivende for framtiden, vil Nürnbergprosessen bli en av de største tragedier i verdenshistorien. (s.18)

Generalmajor Robertsen, England:

Vi har nå laget presedens for taperne. I en kommende krig står det ikke om rett eller urett, men mer om seier eller død. Skal Nürnberg-prinsippene opprettholdes, vil i framtidige kriger oppstå lystige hevnmord med henging av generaler og soldater fra den underlegne part. Og som vittighetsbladene forteller, vil det ikke engang være noen beskyttelse, om soldatene, før de lystrer en kommando, søker råd hos to rådgivere!

Den amerikanske brigadegeneral Telford Taylor:

Nürnbergprosessene betød et klart tilbakeskritt. De har ikke gjenopprettet moralen, tvertimot har de skapt en presedens som alle folk sannsynligvis en dag vil forbanne, den nemlig at makt er rett, og at den største krigsforbrytelse er å tape en krig.

Den amerikanske forfatterinne Freda Utley:

Man behøver ikke ha stor historisk kunnskap for å gjendrive den populære antagelse at tyskerne av natur skal være mer aggressive enn franskmenn, engelskmenn eller noe annet folk. Ethvert av disse folk har etter tur, etter sin makt og sine herskeres ergjerrighet, vært angripere. I Nürnberg er det tyske folk stilt for en umulig domstol, hvor anklagerne samtidig funksjonerte som dommere. En nyhet i rettens historie. Det er en hån mot grunnsetningen om upartisk jurisdiksjon. Seierherrenes konstituering av Nürnbergdomstolen er et knyttneveslag i synet på folkeretten og retten i det hele tatt. Denne domstol var ingen rett, men et grovt misbruk av makt, skapt under begrepet rett, et rent instrument for blindt gammeltestamentlig hat og hevn.

Nahabinode Pal, India:

Den såkalte prosess, som blev gjennemført (s.19) under denne begrepsbestemmelse som seierherrene nå erklærer for forbrytelse, utsletter arhundreders sivilisasjon som ligger mellem oss og de drepte krigsbeseirede. En prosess med den slags foreskreven rett er ikke annet enn en skinn-anvendelse av lov og rett for å tilfredsstille hevntørsten.

Den amerikanske jurist Earl Carol skrev i et brev til generalguvernør Clay:

Nürnberg som sinnbilde på rettferdighet blev det motsatte, et verktøi for hevn.... Derved har De trukket dette folk ned i den internasjonale vanæres sump og bragt Amerika udødelig skam.

Dr. Savitri Devi Muckerji, India:

I mine øine er de såkalte krigsforbryterprosessene i Nürnberg og andre steder intet annet enn fullførelse av ekkelt hykleri og en utspekulert nederdrektighet og en grenseløs hevntørst, som altid utmerket de angivelige forsvarere av vestlig sivilisasjon. Aldri kunne man vel, som i tilfeldet Nürnberg, så skarpt føle hvilken forbandelse denne lovpriste sivilisasjon kan være. Vi hedninger har aldri vanæret oss i den grad. (s.20)